Referansens autoritet -og litt om penger, makt og moderne adel.

0
176

Å si noe er virkelig en sak for seg. Blir du i det hele tatt lyttet til? Si det.

En velkjent metode for å bli hørt er å benytte seg av en talerstol. Presten har en opphøyd prekestol, dette for at menigheten skal høre hans fromme og noen ganger formanende budskap. Man kan også bruke mikrofon og høytalere. I vår moderne verden er det mange andre talerstoler. Særlig media, er bra. Her kan man få taletid, bare budskapet er salgbart. Er det ikke salgbart møter du som regel en kald skulder. Moralen i ditt budskap har absolutt null betydning. Det henger forøvrig sammen med ytringsfriheten.

En viktig ting er imidlertid å huske referansene. De gir deg nemlig autoritet. Altså refererer du til gode kilder for på den måten å fremstå som pålitelig i den forstand at du gir inntrykk av å vite hva du snakker om. 
En god kilde er som å stå på skuldrene til en riktig høy og imponerende kar. Publikum både ser og hører deg, og da stopper de noen ganger opp og lytter. De kan til og med bli imponert. Har du ingen å referere til kan det sammenlignes med å stå på flate marka. Da er det bare de aller nærmeste som ser og hører deg. Noen ganger kan det virke som man bare ligger og mumler nedi mosen. Usynligheten gjelder riktignok bare om du vil bli lyttet til av de som betyr noe i samfunnet. I alle andre sammenhenger er det salgbarheten som teller.

Kan din håpløse mumling i mosen kaste penger av seg? Da kan pipen plutselig få en annen låt, og før du vet ordet av det har noen laget kjendis av deg.  Akademia derimot, tar på seg brillene og begynner kritisk å nistudere teksten din etter kilder for etter det å felle dommen. Ingen troverdige kilder eller referanser? Synd, og så har de glemt hva du skrev om nesten før de er ferdig å lese. Disse hypermistenksomme folka er som læreren din. De faller ganske enkelt ikke for plastomslaget selv om det er aldri så fargerikt og stilig. Du kan få litt kreditt for humoren — de fleste lar seg sjarmere av en velskreven tekst, men det er også det hele.
Har du ikke tålmodigheten til å redegjøre for korrekte kilder og referanser, men liker å skrive, er en løsning å bli skjønnlitterær forfatter. Da kan du lire av deg hva som helst og likevel få anerkjennende nikk og gode omtaler. Du kan i beste fall også tjene penger og bli berømt. Et siste alternativ er å selge seg til ulike bransjer gjennom å blogge. Det er omtrent det samme som å være prostituert. Kanskje litt verre.

Penger er forresten en merkelig materie. Penger er akkurat som vann. De tar alltid den letteste veien, og de renner alltid mot et punkt der det er penger fra før. Har du noen gang hørt om en tigger som mottar store pengebeløp? Men du kan stadig lese i media om folk med masse penger, som får enda mer penger. En person med veldig høy lønn får ofte store pengebeløp, også gjennom andre kanaler i det økonomiske systemet. Som bonuser, sluttvederlag, forkjøpsretter osv. Slike ekstra utbetalinger er gjerne i hundretusenkroners-klassen. Eller i millioner. Har du en vanlig lønn fra kassa på Rimi, får du ikke tilgang på slike ekstra penger. Da får du kun en sur liten ledighetstrygd om du mister jobben. Og det er i beste fall.

De som er rike tilhører en økonomisk overklasse. Egentlig en moderne form for adel. Å være i denne samfunnsklasse er snedig fordi det betinger likhet. Likhet fører så til forståelse. Man forstår hverandres liv. Hva man holder på med, valgene man tar og hvorfor man gjør det man gjør. Det er fordi man ser seg selv, på en måte. En person som fører et liv lignende ditt eget, blir et slags speilbilde, og når kastet du sist en stor stein i et bilde av deg selv? Derfor gir klassetilhørighet også beskyttelse. En økonomisk overklasse vil således beskytte seg selv ved å gi og ikke minst opprettholde de samme privilegier den selv er et resultat av. Derfor vil det alltid strømme penger inn i denne samfunnsklassen. Det henger også sammen med at det er denne gruppen mennesker, som bestemmer retningslinjene for pengestrømmene i samfunnet. Som vannet, strømmer penger lettest i nedoverbakke og gjennom hull og åpninger. Det er den politiske eliten, og eliten i næringslivet, som gjennom regelverk og lover lager både fallet, hullene og åpningene. Det er ganske enkelt de som bestemmer det hele og sånn har det vært i hundrevis for ikke å si tusenvis av år. Beslutningen om å gå til helvetessituasjonen krig, tas nesten alltid av personer med meget høy lønn. Det er generaler og politikere aller øverst i systemet som skuer ut over verden og etter diverse frem og tilbake finner det nødvendig å få drept noen ti-talls millioner mennesker for å få orden i sakene.

Sosialdemokratiet er det første prosjektet i verdenshistorien som i stor skala har greid å overføre penger, makt og innflytelse til folket. Sosialdemokratiet er nemlig en politisk modell, som gir befolkningen rett til å organisere seg på samme måte som samfunnsklassen på toppen alltid har gjort — i nettverk. Det vil helt enkelt si samle seg og deretter være enige om å beskytte sine interesser. Sammen er man sterke, som det heter.  Fra perspektivet til de rike er det et ikke så rent lite element av trussel i denne modellen. Folk flest er jo fryktelig mange, og gud vet hva de i milliontall kan finne på. Derfor har organisasjonsiveren til det arbeidende folket alltid vært, og er fremdeles, under press fra de som står over dem i klassestigen. Et pussig fenomen er imidlertid hvordan vanlige arbeidende folk med denne modellen plutselig og noen ganger uventet, selv kommer inn i elitens behagelige salonger. Det skjer ofte i forbindelse med politiske karrierer. En vanlig dame, blir statsråd, og før hun vet ordet av det har hun både lønnen og privilegiene til den øverste samfunnsklassen. Så begynner hun å identifisere seg med dem i stedet for det folket hun steg opp fra. Dette er basic psykologi, og faktisk meget vanskelig å unngå. Fra et folkelig ståsted er dette likevel et problem. Det var jo nettopp henne som skulle ivarta fyren i kassa på Rimi sine interesser. Så slutter hun å se seg selv i ham, og begynner i stedet å se seg selv i direktøren hun nettopp har hatt inngående politiske samtaler med.

Det er høyst forståelig. Man skal huske at det er svært komfortabelt å ha høy lønn og rikelig med privilegier. Mennesket har dessuten alltid traktet etter å trone øverst. Den lille piken, som til slutt ble statsråd hadde jo drømmer om å være en prinsesse. Kanskje det er en del av naturens evolusjon. Å karre seg til toppen av fjellet øker muligheten til å overleve om det blir flom og katastrofe. Får man i tillegg bygd en borg og skaffet seg et lydig tjenerfolk til å bære ut søpla og ta seg av annet forefallende arbeid kan det bli mulig å ha det riktig så  bra.

tabola

No posts to display