På oppdrag fra Gud

0
330

For en tid tilbake møtte jeg Hans Erik Dyvik Husby, for de aller fleste kjent som Hank von Hell, mannen som tidligere var den rølpete frontfiguren i Turboneger, nå den folkekjære hobbykokken som synger Vreeswijk bedre enn Cornelis sjøl. Jeg møtte han på en god opptur, han var lykkelig.
– Nå er jeg hundre prosent komplett. Hundre prosent komplett til å bli lykkelig, og jeg blir lykkeligere og lykkeligere for hver dag. Og forutsetningen for det er å være åndelig fri, sier han med en balansert ro over seg.
– Slik har det ikke alltid vært. Åndelig vekst er en evig prosess, og det å bli åndelig fri er et spill. Et spill i å begynne å huske hvem man er.

Det å ikke konfrontere seg selv

Det begynte allerede da Hans Erik var liten gutt, i Å i Lofoten hvor han vokste opp. Da han var 6 år gammel døde moren hans, og verden ble et helt annerledes sted å være.
– Da mamma døde, la det seg et postulat i meg om at livet var en belastning. Jeg ga opp hele planeten min, og alle menneskene rundt meg. Og det i seg selv var en belastning, for i utgangspunktet er jeg glad i mennesker. Men jeg så plutselig at alle gikk mot fortapelse, så ikke håp for noen, aller minst meg selv. Det er jo slik det begynner, først taper jeg, så setter jeg likhetstegn ved meg og resten, så går vi mot fortapelsen alle mann.
Da ble det for tøft for Hans Erik å konfrontere noe som helst.
– Jeg klarte ikke konfrontere alle de vonde tankene og opplevelsene, det var for vanskelig å stå ansikt til ansikt med virkeligheten. Så da jeg var 12 år oppdaget jeg at pilleskapet var lett tilgjengelig. Herregud, hvorfor skal jeg være en lydig liten hundevalp, da alle voksne er narkomane, tenkte jeg. Her går foreldre og tar valium i redsel for at barna deres skal ta dop, så befinner dem seg i en orgie av dop som deprimerte kjøttklumper sjøl.
Et liv langs dopets landevei var påbegynt. En vei som skulle vise seg å strekke over mange år. Hans Erik ble overbevist av legen om at han var syk, og det ble en hvilepute for den unge mannen.
– Det er en gedigen ansvarsfraskrivelse og mene at man er syk, og bli overbevist om at man er syk, istedenfor faktisk å konfrontere seg selv med at man egentlig er lei seg, redd og trenger hjelp. Dette er blitt et skrekksamfunn, hvor alle går rundt og tror de er nyktre, men egentlig går rundt i en tåke på legalt eller illegalt dop.

Ble vist framtiden

Da Hans Erik var i 20 åra visste han allerede at han var på et slags oppdrag her i livet. Hans oppgave var å forske i samfunnets laveste sjikter, han skulle ta et dypdykk i de dypeste lag av tilværelsen. Han skulle gjøre det ved å ta dop, miste venner og leve et kjærlighetsløst liv. Og en hendelse i -97 gjorde det helt klart for ham.
– Jeg ble erklært klinisk død etter en overdose heroin. Der – i det åndelige univers – fikk jeg en kommando, en ordre fra Gud. Jeg hørte det klart og tydelig, en stemme som sa: OVERLEV! Jeg, som ånd, hadde et møte med skaperen, med altet.
I dette åndelige universet fikk Hans Erik en visjon. Han ble vist sitt eget liv, både frem og tilbake i tid. Han så sin egen oppvekst frem mot dags dato, han så sin fremtid og død. Han ble møtt av sin ufødte datter, som var med han i hele opplevelsen. Han fikk vite at en dag skulle hun komme til han, han måtte bare bli klar først. Han ble vist sin fremtidige kone, hennes ånd, og visste han ville kjenne henne igjen den dagen de møttes.
– Jeg giftet meg to ganger etter dette, selv om jeg faktisk hadde en følelse av at jeg var litt på feilspor. Det var ikke før jeg møtte Gro det føltes helt riktig. Etter bare to minutter sa jeg at jeg elsket henne, og det er ikke hverdagskost. Jeg er tross alt rockestjerne, og kan ikke tillate meg å slenge ut slike bemerkninger i øst og vest. Jeg så også meg selv i denne Jesus rollen (ref. Jesus Christ Superstar oppsetningen på Det Norske Teateret). Jeg forstod ikke da at det var en rolle i et teaterstykke jeg skulle gjøre, men jeg så meg selv videreføre arven hans på en eller annen måte.
Men det var ikke bare sin egen fremtid han Hans Erik ble vist

Hans Erik 048

Industriløgnen faller

Som kjent har Hans Erik de siste årene gått kraftig ut mot psykiatrien og legemiddelindustrien. Og det er ikke noen tilfeldighet.
– Folkehelsas sannhet er skitten og nedrig. Og det vil komme for en dag, og det er ikke lenge til. Psykiatrien og farmasien vil gå først. Så vil legemiddelindustrien bli avslørt som samarbeidspartner til våpenindustrien. Det vil åpenbare seg hvem som egentlig ivrer for krig. Det vil vise seg at de hissigste krigsherrene faktisk er venner under bordet, og meler sin egen kake hele veien. Den vestlige verden vil oppleve en slags Nürnbergprosess del to. Rettssakene vil ta stor plass, og vil bli den største oppvasken i ny tid. Konspirasjonsteoriene der ute vil vise seg å være sanne. Alt dette så jeg i det åndelige univers. Dette er min sannhet, dette er hva jeg ble vist. Og det er dette som er min oppgave, å kjempe for at alt kommer for en dag, nå som jeg har gjort meg ferdig med livet i de nederste sjiktene. De tidligere erfaringene var viktige for meg, det måtte til for å se hele bildet.

Det å konfrontere seg selv

Det skulle ta elleve år etter denne opplevelsen før han fikk se sin kjære datter, og tolv år før han ble helt rusfri. Strevsomme år med ondskapen som nærmeste følgesvenn.
– For å komme meg dit jeg er i dag, måtte jeg konfrontere ondskapen. Jeg måtte ordentlig inn i den, se og kjenne på den, for å komme meg videre. Det har vært en fascinerendes og interessant vei, vond på mange måter. Jeg har opplevd mye skjult fiendskap. Folk som ga seg ut for å være venner, dårlige folk som prøvde å få meg ut på dopkjøret igjen, folk som rett og slett ville meg vondt.
Jeg ser at Hans Erik har kjempet. Måten han snakker og gestikulerer på. Ser det har vært en kamp – på liv og død.
– Nå som jeg er på den lyse siden av mitt liv, er jeg en sterkere og mer bevisst person. Jeg har kommet dit at jeg har kontroll på livet, jeg har oversikt og styrke. Jeg er fortsatt i prosess. Men jeg begynner å huske hvem jeg er, og at jeg har mye å kjempe for. Jeg er på oppdrag, og jeg har tenkt å fullføre, avslutter han med et selvsikkert smil.

Tekst: Anita von Krogh
Foto: Anita von Krogh

tabola

No posts to display