En stat trenger et styringssystem. Vanligvis oppretter man da regjeringer. De kan være av ymse art. Noen er rene diktaturer, mens andre er såkalte demokrati. Man pleier å tenke at disse to måtene å styre en stat på er veldig ulike. Det er de på sett og vis, men de har også mange fellestrekk. Felles er at de har et system for å holde orden på folk og fe. Det er for å unngå berserkergang og kaos. En stat hvor kaos hersker er nemlig veldig vanskelig å leve i for alle.
Noen ganger finner folk ut at de vil bytte ut den ene styringsformen med en annen. Som regel er det diktaturet som ønskes byttet ut med et demokrati, men andre veien går også. Det er i grunnen helt greit med slike bytter, skjønt fra demokrati til diktatur oppfattes ofte som litt negativt. Ulempen er i alle tilfeller når det må en blodig revolusjon til. Det er aldri hyggelig å bli drept. Det som den siste tiden har blitt en trend er å bytte ut en uønsket styringsform uten at man har liggende på lur en annen måte å styre på. Eller at de som skal overta styringen ikke vet hvordan en stat skal styres.
For eksempel er det ikke tilstrekkelig å vite hvordan man legger ut meldinger på twitter hvis man skal lage en ny styreform i et land. Det er fordi det å styre en stat krever realpolitisk håndverk og det får man ikke nødvendigvis av å Twittre. Den arabiske våren var en slags multitwitterrevolusjon. Det var liksom i de sosiale mediene det foregikk. Det kan være verdt å tenke på at de mye fredeligere (og mer vellykkede) revolusjonene i henholdsvis Tsjekkoslovakia og Polen på slutten av 80-tallet foregikk uten twitter. De foregikk også uten at en supermaktkoalisjon droppet en million tonn bomber i huet på befolkningen.
Demokratiske styreformer er dessverre ganske vanskelige å lage, nettopp fordi alle skal ha rett til å si sin mening. Da må man ha ekstremt masse selvdisiplin og som sagt, mye kunnskap om politikk. Man må også ha omfattende viten om slike trøtte ting som byråkrati og forvaltning. I motsatt fall er det veldig lett for at det blir krangling, hvor noen til slutt henter våpen som maskinpistoler, granatkastere, bomber og stridsvogner og begynner å skyte omkring seg.
For noen år siden sendte Norge et knippe lekelystne kamppiloter med dertilhørende jagerfly og en haug med bomber nedover til staten Libya. Det ble bestemt av regjeringen i Norge som ville være med på å bytte ut styringsformen i Libya med en annen. Så bombet vi Libya sønder og sammen. Etter det har det hersket kaos der nede. Det er fordi det ikke var noen til å ta over styringen etter at lederen i Libya, Muammar Al-Gaddafi var borte.
Det var det samme som skjedde i Irak, men dette vet jo de fleste så jeg trenger egentlig ikke fortelle det. Men det var altså sånn at Saddam Hussein hadde en måte å styre på som vi i vesten ikke likte. Så da bombet vi sammen med USA og en del andre land, Irak og startet like godt en stor krig med det samme. Etter det har det vært kaos og borgerkrig der også. De seneste årene har vi her nord vært opptatt med å ødelegge styringsformen i landet Syria. Det holder vi fortsatt på med, og alle er veldig fornøyde med det, selv om vi selvfølgelig synes det er dumt med alle som blir drept.
Jeg er jo litt som Ole Brum og har bare nokså liten forstand på disse tingene og burde følgelig ikke si så mye, men så er det litt vanskelig å la være også. Heldigvis har vi fått vår egen eiegode Jens Stoltenberg som sjef for Nato. Han er veldig blid og har vært mange ganger på for eksempel Skavlans Tvprogrammer. Erna Solberg er også fryktelig klok og kompetent i tillegg til at hun er fra Bergen. Ja, og så har vi jo presidenten i USA, som har fått fredsprisen og det er tross alt han som leder an. Som ikke det er nok har den avgåtte natosjefen Anders Fogh Rasmussen nå startet sitt eget rådgiverfirma slik at folk med våpen og geopolitiske interesser kan kjøpe rådene hans. Det blir vel som en liten bonus.
Med alle disse umåtelig kloke menneskene blir det nok fred i verden til slutt, skal dere se.
