Tenk deg at du bor i et land hvor en fri og uavhengig presse ikke kan skrive en spennende artikkel om hvor statsministeren putter mobiltelefonen sin. Og hvor du i etterkant ikke har mulighet til å komme med synspunkter og ideer til alternative mobil plasseringer. Det må være et sant helvete. 86 % av verdens befolkning lever i et land uten en fri og uavhengig presse. Hvis de hadde våget å uttrykke det, ville de sikkert sagt at de enige i at det er kjipt.
Det går feil vei med pressefriheten, tallene som ble presentert i rapporten «Freedom of the Press 2015», utarbeidet av den uavhengige organisasjonen Freedom House viser at flere enn tidligere lever uten fri og uavhengig presse, nesten 9 av 10. Statistikken ble presentert av FN i forbindelse med Den Internasjonale Dagen for Pressefrihet.
«Nedgangen i pressefrihet som vi har sett de siste fem årene med drap på journalister og nye lover innført for å begrense pressefrihet, kan ikke lenger bare beskrives som en trend, men et skifte. sier Jesper Højberg» direktør for den norsk-støttete organisasjonen International Media Support (IMS).
En av de tingene vi feier på 17 mai er vår frihet til å si og mene det vi ønsker, selvfølgelig i respekt for andre. Engasjementet etter angrepet på Charlie Hebdo var stort og en del av 17 mai taler landet over, det samme var tragediene i Middelhavet og Nepal, krigen i Ukraina og fremrykkingen til ISIS og Boko Haram. Festtaler ble brukt for å vise vårt engasjement, ikke bare feire vår egen frigjøring og selvstendighet. Det største engasjementet får vi i barnas taler, de er engasjerte, det er bra og lover godt for fremtiden.
Denne friheten gir oss også anledning til å være kritisk til norsk presse og hvordan vår pressefrihet forvaltes. Kjendiseriet, overflatedekningen og almen likegyldighet er faresignaler som bør tas alvorlig. Kampen for frihet tar aldri slutt, det er mange eksempler på forsøk på å kneble ytringer og bevege samfunnet i konform retning.
Hvordan det er å arbeide med journalistikk og å ytre seg i det offentlige rom er en lakmustest for hvordan samfunnet er. Lykke har mer å gjøre med frihet enn med penger, samtidig er frihet en mangelvare i de aller fleste land i verden.
Innskrenket pressefrihet er heller blitt regelen enn unntaket.
Aldri før har pressefriheten vært så hardt rammet som den er i dag.
Kun én av sju bor i et land med total pressefrihet.
Det største tilbakeslaget for ytringsfrihet og pressefrihet fra 2013 til 2014 kan ifølge IMS spores i Øst-Europa og Sentral-Asia (Eurasia), med strenge lover som begrenser pressefriheten. I tillegg til å være personlige tragedier, preger angrep på journalister og aktivister hele mediemiljøet. Tross all uro og elendighet er den positive historien fra regionen i år at Ukraina har gått fra «ikke fri» til «delvis fri» på pressefrihetsindeksen.
«Ukrainske medier står i denne tiden midt i en dynamisk utviklingsprosess som ofte blir oversett av det overveldende fokuset på hvordan russisk propaganda påvirker landet. Det siste året har bydd på mediereformer og vi har endelig fått en landsomfattende offentlig TV-kanal for første gang siden landets frigjøring» sier Antonina Cherevko, leder for IMS’ mediearbeid i Ukraina.
