Hvorfor det er et problem.
Hva er forskning? Kort fortalt – Forskning er det som gjør oss til mennesker. En gang klatret en ape ned fra et tre. Den bedrev forskning. Resultatet kjenner vi. Menneskeapen begynte å lage redskaper i stein, fant ilden, lagde hulemalerier, begynte å dyrke jorda, fant opp julet, dampmaskinen, fabrikken, bensinmotoren, elektrisk hjulvisp, og til slutt smarttelefonen du holder i handa.
Hvis det ikke var for forskningen vil du fremdeles bodd oppi toppen av et tre, levd av nøtter og bananer og sett ut som en liten apekatt. Noen vil hevde at det hadde vært like greit, og jeg skal gi dem et poeng for det.
Peter Wessel Zapffe, den nordnorske filosofen, mente jo at mennesket er overutviklet og av den grunn rett og slett har mistet sin naturlige plass i økosystemet.
Forskning angår uansett deg og meg. Forskning er en del av ditt dagligliv. Den rare fyren på laboratoriet og den merkelige dama som surrer rundt blant pergamentene, er i virkeligheten uløselig knyttet til hver minste lille del av det du tenker på som deg selv og ditt.
Det er forskning som forteller deg om den tilværelsen du har i dag. Om dine forfedres liv og alt som har vært, og om det livet dine barn og barnebarn skal leve en gang i fremtiden.
Når du mener at du vet noe om ting som hendte før i tida, er det fordi en person har forsket på historien og skrevet en bok om alt sammen. Bygdeboka, som forteller om slekta di, er høyst sannsynlig forfattet av en historiker. Altså en som bedriver forskning.
Når du legges inn på sykehuset og sendes gjennom en maskin for å bli tatt røntgen av, er det mulig blant annet fordi Marie Curie for over hundre år siden oppdaget et nytt grunnstoff Radium. Til slutt var hun riktignok så bestrålt av sine egne eksperimenter at hun døde av det, men de av oss som får kreft i dag kan takke blant annet henne for at det finnes behandling å få. Når dine barn går på skolen får de kunnskap gjennom bøker produsert av ulike grener innenfor forskningen. Kunnskap som skal sette ungene i stand til å velge seg et yrke for fremtiden.
Forskning legger føringer for samfunnsutviklingen. Hva som skal forskes på er styrt av hva forskere til en hver tid selv ønsker å forske på, og hva som tildeles av penger til prosjektet. Det er altså mennesker som avgjør dette. Det vil si at forskning ikke bare «skjer automatisk» fordi vi nå en gang har klatret ned fra trærne, men derimot er styrt av interesser, politikk og kalkulerte bevilgninger. Forskning er kunnskap og anvendt kunnskap er makt.
Når politikeren står bom fast og ikke vet sin arme råd, hvem er det da hun spør? Jo, hun spør eksperten. Og hvem er eksperten? Det er forskeren det. Forskeren svarene på våre spørsmål og får gjennom det definisjonsmakt. Det forskningen kommer frem til hører vi på. Det gjelder i alle ting, alt fra hvor tunnelen skal sprenges til hvor sykehuset skal plasseres – og hvilke lærebøker førsteklassingene skal bruke.
Mitt ringe lille poeng er at forskningsprosjekter muligens også er styrt av kjønn. Kan man, for eksempel innenfor samfunnsforskningen, være sikker på at en kvinnelig forsker er interessert i forske på de samme fenomenene som en mannlig forsker? Og om de nå er interessert i det samme, kan man utelukke at resultatet av undersøkelsene ikke vil bli forskjellig? Tenker menn og kvinner likt? Underviser en kvinnelig lærer på samme måte som en mannlig? Jeg er ikke så sikker på det.
Når kjønnsbalansen innenfor de høyeste stillingene i akademia er så skjev, vil man ikke da kunne anta at både typen av forskningsprosjekter, problemstillingene og de eventuelle konklusjonene blir preget av den samme skjevheten? I det hele tatt, kan det tenkes at verden hadde sett annerledes ut om forskningsprosjekter styrt av kvinner i større grad fikk sette sitt preg på vår hverdag? Hvem vet, kanskje kvinner ikke hadde giddet å finne opp atombomben?
Men, for å styre et forskningsprosjekt må man helst ha en professorstilling. Nettopp derfor er det et problem at kun en fjerdedel av professoratene i Norge er besatt av kvinner. Det er rett og slett ikke sikkert vi har det samfunnet vi egentlig burde ha hatt.
Kvinner skvises ut fra toppsjiktet. Det foregår på en snedig måte med bruk av masse tall, rapporter, lure forklaringer og joviale smil og lykkeønskninger videre i livet. I fjor la norsk forskningsråd ned programmet for kjønnsforskning, hvilket kort betyr at forskning på kjønnsrelaterte problemstillinger ikke lenger får en eneste øremerket krone. Hvem bryr seg? Vi har jo oppnådd likestilling her i landet. God dag mann økseskaft.
Med disse bevingede ord avslutter jeg foreløpig mitt forskningsprosjekt om kjønnsdiskriminering innenfor (og litt utenfor) de akademiske porter. Jeg er helt gåen.
Takk!
