Jødehat i forkledning

0
89

Konspirasjonsteoretikere ytterst til høyre og ytterst til venstre har en ting felles: De er av samme ulla, de hater jøder. Det vil si, de hater dem ikke, de bare har dem som forklaringsmodeller på all verdens jævelskap. Graver man seg ned i den høyreekstreme organisasjonen Vigrids verdensanskuelse dukker jøden som syndebukk opp allerede ved første spadetak. Det samme fenomen inntreffer om man dykker ned i venstresidens konspirasjonsteorier, men der må man ta tre spadetak. Selve krumtappen i konspirasjonsteorienes sinnsyke hjul er nemlig at jødene skal ta over verden, fortrinnsvis gjennom økonomisk makt. En forestilling som lever i beste velgående.

Et kjent antisemittisk makkverk kalt «»sions vise protokoller» er fremdeles en flittig brukt «beviskilde» for denne absurde ide. Hele blekka er et falsum, muligens forfattet i Russland, hvor det i allefall kom ut for første gang i 1903. Siden er de skamløse skribleriene oversatt til et tjuetalls språk inklusive norsk og dertil hørende ivrig lest. Jødene i hatets folklore sto ellers bak slike ting som svartedauen, første verdenskrig, drapet på Jesus (jesus ble henrettet av romerne) Videre sto de i ledetog med satan, skapte kubismen, kapitalismen og Gud vet hva annet avskyelig moderne. Det var i det hele tatt knapt den ting man ikke på et eller annet vis greide å få til å være jødenes skyld, slik at man fikk en grunn til ta dem.

Hvorfor er det slik? Hvorfor lempes skylden i huet på det jødiske folk på dette viset? Si det.

Jødene som eget folk har iallefall vært statsløse og jaget omkring helt siden Romertiden og enda før det. Det er lenge det. Å være statsløs betyr at du automatisk blir en innvandrer i et annet land. Et sted må du jo bo. I det nye landet kan du så få statsborgerskap. Hvis du er heldig. Mange norske jøder som ble skipet over til konsentrasjonsleirene i Nazityskland hadde aldri satt sin fot utafor Norges grenser. De var ikke lenger innvandrere. De var nordmenn og de var jøder. Omtrent som samene er samer og nordmenn. Som innvandrere var jødene eksemplariske. De var egentlig prototypen på den vellykkede immigrant. Flinke, hardtarbeidende og driftige mennesker. I dag drømmer politikerne om den typen innvandrere mens de kikker opp på stjernehimmelen etter enda en frynsegode å karre til seg. Innvandrere og flyktninger, som klarer seg selv, er lovlydige og godt integrerte i samfunnet. For jødene var ikke det nok.

Når timen var kommet hjalp det ikke om de var aldri så gode nordmenn. De var fortsatt jøder. Den ubarmhjertige nidkjærheten som ble dem til del i arrestasjonsbølgen under andre verdenskrig, vil for alltid være meislet som en skamplett inn i Norges historie. Dette, sammen med den rasistiske biten av grunnloven anno 1814 hvor jøder og jesuitter like godt ble nektet adgang til riket. Så ryddet vi nesten alle sammen vekk fra det europeiske kontinent mens vi skinnhellig vasket våre hender.

I dag er den populistiske tanke at muslimene er jødenes verste fiende. Ganske sikkert har muslimene forfulgt og undertrykt jødene, meni historiens lange linje har kristne europeere behandlet jødene verre. For ikke å snakke om hvordan jødene ble forfulgt i Russland. De russiske progromene var en nådeløs voldsorgie mot jødene med plyndring, ødeleggelse og drap.

I dag er antisemittisme igjen et voksende problem både i Russland og mange europeiske land. Ikke rart de strømmer til Israel. Der kan de endelig føle seg trygge. Med mindre de får en rakett fra Hamas i hodet. Staten Israel er i dag omhyggelig knyttet til det grumsete hatet mot det jødiske folk. Før ble jødene beskyldt for å være grådige og ute etter pengene dine. De hadde dessuten krum nese. Nå sier vi det ikke på den måten. Nå forklarer vi det som sionisme. At det er staten Israel vi ikke liker.

Å forsvare staten Israels eksistens er sterkt tabu i det norske samfunnet. Folk blir gale av det. Harmdirrende pekefingre bak skingrende stemmer fra en samlet journaliststand med hellige apostler som Mads Gilbert i spissen hyttes mot deg. Alle formelig koker i toppen av moralsk indignasjon over enhver som skulle være så tåpelig å forsvare, eventuellt bare forsøke å forklare, staten Israels eksistens. De dirrer i huden og snakker beveget og med rødflammet ansikt om palestinsk okkupasjon og annektering av land og eiendom. Men har jødene fått tilbake alle sine eiendommer i Europa? I Oslo? Det som ble tatt fra dem da de var våre egne staborgere? Nei, vi tok jo livet av dem. Åssen skal vi da få gitt dem deres eiendommer tilbake.

Hvordan ville forresten en kjernegod, forspist nordmann med ryggsekk topplue og det hele følt det om hans kulturelle identitet som såkalt “nordmann” ble brukt som et skjellsord over hele verden? “Jævla nordmann”. Om dine slektninger, dine besteforeldre, dine foreldre dine søsken, dine tanter, dine onkler, hele din slekt en gang sto stuet til taket i et gasskammer og der trakk sine siste dødelige åndedrag? Hva om vissheten om et slikt stinkende ondskapsfullt massedrap på din ætt, var en del av din hverdag den dag i dag? Hva hadde du tenkt? Hvordan hadde du hatt det, inni deg?

Uansett er Israel forklaringen nå. Den nye krumtappen, så og si. Nå kan forakten skjules under politiske fraser og billige poeng om en stakkars palestiner og boikott av israelske appelsiner. Det var ikke så lett å finne rom for å hate jødene etter holocaust, naturlig nok, men nå kan det igjen snakkes åpent rundt middagsbordet, på jobben og i kantina på universitetet om hvordan jødene turer frem i verden. Igjen er det en forklaring som lyder så velsignet naturlig blant den jevne befolkning, politikere og intellektuelle. Etter mer enn to tusen år med et «jødeproblem» har vi endelig fått en ordentlig solid ny knagg å henge den flekkete brunskjorta på. «Problemet Israel». Det er i sannhet ganske så fiffig utført.

tabola

No posts to display