Fremover Eu, fremover!

EU ble visst for stort for seg selv. Den fine ideen om europeisk integrasjon vakler for tiden forvirret omkring som en koloss på leirføtter tilsynelatende ute av stand til å fange opp den europeiske befolkningens politiske bevissthet. Storbritannia melder seg ut. Hvem skulle trodd det? EU utvider seg mot øst, men skrumper inn i vest. Det er jo mot normalt for å parafrasere en gammel sketsj fra den norske revyscenen. Flere enn britene vil antakelig ønske å gå til stemmeurnene for å levere regnskapet når støvet har lagt seg. Og det er ikke land øst i Europa det hviskes om. Så sies det. Vi får tro på ekspertene. Se bare på økonomene. De har jo levert prognoser sikre som banken siden åtti-tallet.

Topp-politikere, EU-kommissærer, toneangivende medier samt diverse forretningsfolk og andre fremadstormende personer sitter sammen med sine koner og elskerinner og gråter på kontorene. Tårene er både store og tunge. Ikke så rart når man bli truffet av noe riktig hardt uten helt å se det komme. Tristessen er til å ta og føle på.

Umiddelbart er man bekymret for den økonomiske veksten. Den er jo som kjent målet på alle dyder i moderne politikk. Uten økonomisk vekst ingen velstand og bare folk med vett og forstand har greie på internasjonal økonomi og dertil hørende forhold. Derfor er det også mange journalister i tillegg til økonomer som klør seg i hodet.

Det spås altså nedgangstider ute på øyene. Den jevne brite lever som vi vet på en dissende seng av kostbar pudding. Pundet vil gå rett i kjelleren har vi latt oss fortelle. London vil ruineres som Europas finanshovedstad. Børsene vil rase og finasfolka begynne sin ulykksalige hopping fra taket av høye bygninger. Dette har jo da ikke skjedd allerede. Neida. Finanskrisene har slett ikke kommet på løpende bånd og skapt ulykke for millioner av vanlige arbeidstakere og deres familier de siste ti årene. Bobler i boligmarkedet og bankkollaps har vi ikke sett snurten til. Den økonomiske veksten har på ingen måte stagnert og arbeidsledigheten ikke økt. Rentene er stabile akkurat som boligprisene, London er ikke kjøpt opp av russiske oligarker og som vi vet har heller ingen arbeidsplasser blitt skipet ut av eurosonen. Middelklassen lever et liv på den grønne gren ikke bare i Amerika, men også i Storbritannia, i Spania, Portugal, Hellas og Italia. Listen er lang og lengre enn lang. Og det ene og alene takket være EU-samarbeidet og økonomiske politikk på toppnivå. Panamaavsløringene forteller jo forøvrig sitt tydelige språk. Alt er under kontroll i internasjonal økonomi. Hele det storslåtte EU-systemet med sine traktater og avtaleverk har strålt, og stråler den dag i dag, som fontener av lys over folk og land til inspirasjon for resten av verden. Og inntil nå har Storbritannia vært en del av dette makeløse politiske etegildet.

Nå derimot – Storbritannia vil bli isolert. Som et pestrammet folk blir Britene nødt til å stå på gangen når det forhandles. Teselskapene, i den grad Storbritannia får lov til å holde slike vil nå bli en studie i ensomhet. De må få særegne og spesielle tillatelser til å entre EUs økonomi og får i avtaleøyemed bare lov til snakke med funksjonærer på aller laveste nivå. Spise Kirsebær med de store gutta kan de bare glemme. Storbritannia må for fremtiden bruke kjøkkeninngangen. Der må de stå og henge sammen med Børge Brende og de andre knektene fra Norge. Tyvlytting ved dørene blir britenes nye hovedgeskjeft i internasjonal politikk.  Hvilken krise. Hvilke ydmykelse. Alt skal fra nå av bli vanskelig for Storbritannia. Det siste vi leser er at EUs egne toppfolk vil ha Storbritannia ut fortere enn svint. De skal få betale dyrt og umiddelbart for sin egenrådige stemmegivning. Det bekymrer dem kanskje ikke så mye som vi tror. Britiske politikere er jo kjent fra salonger med både pisk og håndjern og vet derfor hva smerte er. Og røyner det på kan de alltids sette over kjelen og ta seg en kopp te. Dessuten vant de andre verdenskrig. Det må vi ikke glemme.

Men britene er altså ute av det gode selskap. Den virkelige bekymringen dreier seg imidlertid om mer enn økonomi. Det handler om selve EUs overlevelse. EU har visstnok i seg egenskaper som ingen nasjonalstat alene kan oppvise.

Hvor uforlignelige disse kvaliteter er har vi spesielt sett i forbindelse med strømmen av flyktninger immigranter til Europa de siste årene.

Midtøsten brennes fortsatt av krig og terror. De humanitære katastrofene på det Afrikanske kontinentet vedvarer. EU har med sin størrelse kombinert med sine humanistiske idealer og sine velutviklede politiske systemer håndtert problemene på en forbilledlig måte. Først snikinvaderte europeiske land anført av USA Midtøsten, så og si etter gammel skikk og sedvane. Som konsekvens fikk vi den største migrasjonsstrømmen i Europa siden andre verdenskrig. EU-landene åpnet så sine grenser og lukket så sine grenser. EU vil ha fri flyt av personer, javisst, men et sted går liksom grensen. Hvilken genial politikk. Suksessen kan bare måles etter samme parameter som Europas bistandspolitikk. Og hvor vellykket har ikke den vært? Koloniherrenes villaeiendommer i Afrika er overtatt av vestlige bistandsarbeidere som nærmeste sliter seg ihjel med plenklipping og opplæringen av nye boyer til skopussen. Internasjonal bistandspolitikk har åpenbart løftet fattige land til høyder vi tidligere ikke har vært vitne til.

Klok ledelse til tross – nå advares det likevel mot høyreekstrem innflytelse i politikk og samfunn. Man er bekymret for den europeiske befolkningens manglende sans for humanisme  og vilje til å dele på godene. Med god grunn. Hvorfor vil ikke en arbeidsledig industriarbeider dele på arbeidsplassen sin? Spørsmålet må forbli ubesvart inntil videre. Men det vitner uansett om utilslørt egoisme. Det er forresten ikke bare den arbeidsledige industriarbeiderene som er en stor egoist. Også grådige hotellansatte, forslukne bygningsarbeidere, late piloter,  griske havnearbeidere og overbetalte bønder velter seg i privilegier og utålelig dekadanse. Disse folka har heller ikke forstand på politikk og vil ødelegge stemningen med vulgært prat straks de begynner å blande seg. Noe de nå har gjort. Typisk av stuepiker og frisører å sette verden over styr mens verdens tipp-topp-politikere  sitter i røkesalongen og smatter på fredspipene sine.