Det selveide landet – og salget av det.

0
506

Når du går i statsalmenningen går du på sett og vis i din egen skog. Om Norge var eid av en person, som i en konge eller en diktator var det ikke din skog du gikk i. Selv om du bodde i landet var det kongens private skog du vandret i.

Når landet styres gjennom folkevalgte representanter, som i et demokrati, stiller saken seg annerledes. De folkevalgte representerer jo deg og meg. De forvalter dermed den norske skogen som vår felles eiendom. Det er altså du som eier skogen. Den er ikke regjeringsmedlemmenes private eiendom. Regjeringen eier faktisk ikke landet, de kun forvalter og styrer det, for befolkningen. Derfor kan du føle at du går i din egen skog når du går i statsalmenningen slik det er i dag. Og du kan vite at den følelsen har rot i virkeligheten.

Skogen er altså landet. Som fjellet og jordene. Mesteparten må nødvendigvis være privateid. Det er helt riktig det. Den selveiende bonden har lange tradisjoner i Norge. En makeløs tradisjon som skiller Norge fra de fleste andre land i verden. Det sentrale er at naturen og jorda, det som utgjør landet, er eid av flest mulig. At det er mange små og ikke få store. Ser du parallellen til parlamentarismen og den demokratiske styreformen? At makt og eiendom i størst mulig grad er spredt? Bare på den måten kan det gi mening å si at Norge er et demokrati.

Det er nemlig ikke nok å ha et folkevalgt styringssystem med storting og regjering. Det er ikke tilstrekkelig at stemmesedlene er spredt og styringsformen bestemt av folket. Landet må også i konkret forstand være eid av folket.

Om et land med en styringsform som vår i realiteten ender opp med å være eid av få mennesker blir demokratiet til sist kun en teoretisk konstruksjon. Det blir ikke mer enn et papirdemokrati. Når det står på papiret at enhver har et ord med i laget, men alle verdifulle ressurser er eid av lite knippe baroner, da er du lurt. For du har et skjøte uten eiendom. Et fint papir, med fin skrift, som sier at du eier luft.

Hvordan kan du se ut over landet og si at det er ditt om du intet eier av det? Som om du går stolt omkring i bunad, men eier bare skjorteknappen.

Det er nemlig naturen og dens ressurser som er landet. Bokstavelig talt. Fjellet du ser der borte, kysten foran deg, det er det som er Norge. Mineralene, kornet, trærne, fisken og oljen. Det du kan leve av. Det du kan høste og gjøre nytte av det du kan bo i og på. Det du kan tjene penger på. Du tjener ikke penger på «drømmen om Norge». Du tjener penger på torsken som dras over båtripa og grana som går i bakken. Og derfor må vi alle ha retten til den.

Spørsmålet du bør stille deg er dette: Hvorfor er det viktig at staten skal eie minst mulig, all den tid staten er deg og meg?

Det er altså ikke likegyldig hvem som kjøper Norges land, og det er absolutt problematisk om utenlandske eiere blir for mange i forhold til innelandske eiere, likesom det er ytterst problematisk om få eier landet, selv om de også bor her. Fiskeripolitikken er et godt eksempel. Den går i en retning hvor svært få eier svært mye. Det gjør noe med konstitusjonen. Du KAN faktisk bli leietager i ditt eget land. Du kan bli gjest ved ditt eget middagsbord. Det er fullt mulig å gjøre slutt på den tusenårige tradisjonen som et selveid land.

tabola

No posts to display