Om den fremmede

0
149

         «Ifjord midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en
masse påfallende ting…» Knut Hamsun.

Nagel er den fremmede i Hamsuns tolkning. Han, som en dag plutselig bare står på stasjonen uten egentlig å høre til der. Hva vil han?

Alt jeg ser rundt meg har jeg sett før, men denne fyren, han har jeg aldri sett. Uansett hvor lite eller mye han gjør av seg er han like forbannet unaturlig i mitt univers. Det hele er både rart og uvanlig. I min trygge lille hule tygger jeg på min observasjon og lar skepsisen gå over til mistenksomhet. Det er tross alt bare Odd Nerdrum som har samfunnets aksept for å være veldig annerledes enn resten i dette landet og selv han arbeider myndighetene voldsomt med å få puttet i kasjotten. Så, hvordan skal jeg unngå å være skeptisk, i et land hvor likhetsidealet, det såkalt egalitære, har tatt form av nærmest å være et religiøst prinsipp? Til alt overmål viser det seg at Nagel anno 2014 også er en muslim. Verre blir det ikke. Om han da ikke er mørkhudet i tillegg. Noe han jo som regel er.

Dager og uker går. Skepsisen blir til mistenksomhet, som igjen blir til en ubestemmelig form for frykt. Jeg har nå sett den fremmede flere steder. Til og med flere av dem. Det viser seg nemlig at Nagel ikke kom alene. Nå vokser frykten dag for dag. Døren låses etter hvert omhyggelig, man speider etter dem. Kommer de hit? Vil jeg treffe en av dem på butikken? Gud forby! Kanskje blir jeg slått ned, kanskje raner de handlekurven, stjeler kortet og freser avgårde med bilen min? Det er iallefall sikkert at denne forbaskede Nagel, snakker et språk som er aldeles umulig å forstå. Og dessuten veldig høylydt. Man skutter seg derfor og kjenner antydning til kuldegysninger nedover ryggen.

Frykten går med tid og stunder over til fiendskap fordi man slutter at den nyankomne definitivt har onde hensikter, skjønt grunnlaget for en slik konklusjon er så godt som fullstendig fraværende, men, bar han ikke med seg en fiolinkoffert? I følge Hamsun hadde han «to små kufferter, en pels, en mindre håndkuffert og en violinkasse» med seg. Si meg, hvor mistenkelig er ikke det? Hva har han i dem? Ottomanske krumsabler i de to kufferter og en koran i håndkufferten? Det er så godt som garantert. Bare tanken er til å dø av, så jeg henter min egen bibel og setter den på en framskutt plass i bokhylla, mens jeg tenker på hvor det gamle geværet ligger. En sverdsvingende ottoman skal ikke få ta fedrelandet mitt så lett, tenker jeg, og pusser samtidig litt støv av mine besteforeldres bryllupsbilde.

På dette stadiet har frykten også fått en klar politisk slagside. Jeg, som ellers forstår fint lite av noe såpass komplekst som politikk, har nemlig funnet ut at det først og fremst er venstresida som har skaffet denne suspekte person innpass i landet. Det er disse forbannede sosialistene. Gode innbyggere må alarmeres. Så jeg logger meg på nettet. Det må da være flere som ser det samme som meg, og sammen kan vi stå sterkere mot dette nye utålelig fremmede, som har rammet midt i blant oss. Telenors uransakelige men dog så effektive nettverkssystemer skuffer ikke. Nå er kommentatorfeltets mann født. Opp av flosshatten dukker de opp en etter en. Disiplene finner sin messias, rekkene sluttes. Fryktens ord kan spres.

Fra nå av er et hvert tema i nyhetene et springbrett for min akopalyptiske redsel. Om så nyheten tar for seg binders eller stift – hva er best, vil jeg greie å hekte det til fremmede mennesker i landet og en bestemt politisk retning.

Nagel har blitt en fiende nå. En person med en agenda om å ta over bygda først og deretter landet. I alle tilfeller er han en tyv. Han har riktignok ikke blitt tatt for noe enda, men det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål. Har han dessuten ikke forsynt seg av skattepengene mine? Det er tyveri godt som noe. Det som først var en ullen og mer eller mindre utydelig følelse bygget på et skarve synsinntrykk, har nå blitt til noe konkret. En klar forestilling som maner til aksjon. At den siste alvorlige kriminelle handlingen var en voldtekt i krokusveien 5, en lørdagsnatt for syv månder siden, begått av en noen og tretti år gammel hvit mann er ikke relevant. Skulle jeg komme til å frykte den etnisk hvite voldtektsforbryteren i tredveårene må jeg jo nødvendigvis også begynne å frykte meg selv, ettersom jeg tilhører den samme sosiokulturelle gruppen av mennesker i samfunnet. Så jeg gjør ikke det.

Et annet sted, i et annet land, i en annen tid, satt det en forsiktig liten fyr og skrev om det samme, men fra en helt annen synsvinkel.

        «Det var sent på kvelden da K. kom frem. Landsbyen lå i dyp sne. Slottsfjellet var det ikke mulig å se, tåke og mørke ruget over det, ikke det svakeste lysskjær røpet det store slottet. Lenge sto K. på trebroen og stirret opp i det tilsynelatende tomme. Så gikk han for å finne et sted å overnatte.» Franz Kafka.

Personen K. med sitt noe ualminnelige korte navn, er også en fremmed. Han kommer til en landsby hvor det til absolutt alle ting trengs en tillatelse. Uten tillatelse er du null. Du eksiterer knapt, uten tillatelse. Derfor vekkes han også raskt. En smart antrukket ung mann vekker K. fra søvnen og påpeker at K. nettopp mangler tillatelse til å være i landsbyen, for som han sier:

«denne landsbyen hører inn under slottet. Den som bor eller overnatter her, bor eller overnatter altså i grunnen på slottet. Det kan ingen gjøre uten tillatelse av greven. En slik tillatelse har de ikke, i det minste har de ikke vist den frem.» Kan den unge mann selvsikkert fortelle.

Den papirløse flyktningen eller den ulovlige innvandreren har nettopp ingen tillatelse. Han er her, men han har ikke lov til det. Selv uteliggeren, som bare sover på gaten risikerer som K. å bli vekket, bare for at ordensmakten skal fortelle ham at tillatelse til å sove på denne trappen, se den mangler. Han har intet. Det eneste han har er sin egen kropp, som han har lagt til å hvile. Det er det hele, og selv det er for mye til at han uten videre kan få det.

Det denne kampen egentlig handler om, for det er en kamp, er spørsmålet om hvorvidt det skal gis tillatelse til å bli en del av et «vi.» Gis K. de nødvendige tillatelser blir han nødvendigvis en av oss. Vil vi det? Kan vi være sikker på at han virkelig blir lik som oss, selv om vi gir ham alle nødvendige tillatelser og innrømmelser? Vil vi nå egentlig hjelpe uteliggeren slik at vi i neste omgang kan risikerer å havne ved siden av ham på bussen? Er det ikke mest bekvemt å bare ha ham der ute på trappeavsatsen? På avstand til alt det vi forbinder med det kjente, kjære, trygge vårt. Da vet vi i det minste hva vi har å forholde oss til. En fremmed.

tabola

No posts to display