Ungene våre. Vi blir aldri lei av å snakke om dem. Skolen for eksempel, er veldig opptatt av dem. Derfor har vi det utrolig viktige «skole-hjem samarbeidet», som det heter. Ting kretser liksom rundt barnet og dets verden, som en satellitt kretser rundt sin klode. Senere snurrer alt rundt ungdommen, og til slutt er det et fryktelig mas om at de må studere seg til en høyere utdannelse. I mellomtiden kjører vi de elskede barna våre på fritidsaktiviteter. De spiller fotballkamper med foreldrene ringside hvor vi heier på dem og skryter av selv det mest håpløse sleivsparket. Mødre går berserk i leketøysbutikken og kommer hjem med prinsessekostymer for å gjøre jentungen til en tannløs liten fe, mens guttungen får batmandrakta tredd nedover hodet. Vi skal kjøpe julegaver til ungene for milliarder. Hvorfor? For at vi foreldre skal ta bilder av dem og poste på Facebook. Ikke for ungenes skyld, men får vår skyld, for å døyve vår samvittighet og pleie vårt digre ego.
Barna våre er på Internett også. Der har de sine steder, men vi vet om dem. Så vi følger dem i øyekrokene ved å lure oss inn i vennelista deres. Før stakk ungene ut på gata eller til skogs og møtte kameratene. Der var de utenfor vår rekkevidde. Nå har vi dem aldri mer enn et tastetrykk unna. Mobilovervåkning utøves med den største flid. Vi må heller ikke glemme kvalitetstiden. Det er den tiden hvor vi foreldre skal håndtere vår dårlige samvittighet. Da kan vi kontrollere dem med kos. Og vi bestikker dem.
Kjøper fine ting for å smiske med ungene og sikre at de liker oss. For ungene må det fortone seg som å være med i en dårlig spionfilm. Vi følger med dem hele tiden. De får ikke ta så mye som et skritt uten vi ser det. Fra de står opp klokka syv om morran til de går og legger seg om kvelden er ungene under oppsyn av voksensamfunnet. Av foreldrene, barnehagen, skolen, skolefritidsordningen, de organiserte aktivitetene på fritiden, gjennom leksene, foreldresamtalene, på nettet, skoleturene, de sosiale nettstedene. Vi følger ungene med oppmerksomhet og skryt. De er så fine, så flinke, så søte, og vi er så stolte av dem og forteller om det i alle retninger og kanaler.
Og ungene får dermed denne tvangstrøya i gave fra oss hvor vi presser våre velmente ideer om oppdragelse, omsorg og kjærlighet ned på dem, og de, arme, små mennesker, skal forsøke å leve opp til dem. Leve opp til oss. Til våre forventinger, våre krav og vår dårlige samvittighet. Det gjør de mens vi ser på dem, kjøper dem, fotograferer dem, måler dem og vurderer dem, med skjemaer og rapporter i skolen og alvorspraten og kosen hjemme. De får aldri fri. Lar vi dem for eksempel være alene hjemme?
Vi får panikk bare av tanken. Vi sier til oss selv at det er en bekymring født av omsorg. Mon det. Saken er snarere at vi ikke får overvåket barna hvis de er alene hjemme. Fordi vi ikke stoler på dem. Vi tror ikke de klarer seg selv og derfor ødelegger vi ungenes praktiske selvtillit. Men en tiåring kan faktisk lage pannekaker! Så legger likevel vi gummimatter under lekestativene og sager ned trærne de kunne klatret mens vi uten å vite det hvisker dem i øret hvor udugelige og hjelpeløse de er uten oss.
Og derfor får de ikke lov til å leve en time uten voksnes argusøyne på seg. Uten våre forklaringer, våre formaninger og våre systemer for hvordan å håndtere en tilværelse. Alt er organisert. Hele deres liv i hver minste avskygning er nitidig planlagt av oss voksne. Vi tiltror dem rett og slett ikke noe lenger. Hvor er barnets frihet? Den finnes ikke mer, for vi har stjålet deres barndom.
Er det rart ungene blir nevrotiske og driver med selvskading når de må leve under et slikt regime? De lever jo rett og slett i et diktatur. Et velment tyranni, hvor omsorg og beskyttelse, gnag og mas om karakterer og vellykkethet har pervertert hele foreldrerollen. Hva med å la ungene tenke litt sjæl? La dem erfare verden uten at vi voksne skal stå der og mase høl i huet på dem om alt vi mener og tror er riktig for dem. La dem være litt alene, la dem kjede seg, la ungene oppleve en virkelighet hvor vi foreldre ikke presser vårt eget gørrkjedelige hamsterhjul av et liv på ungene. Hva med å gi dem sjansen til å oppdage seg selv, uten at vi skal stå der å peke? Hva med å slutte å gi ungene en falsk forestillingen av verden, og av hva de kan forvente der ute? Hva med å la ungen ramle ned fra det fordømte treet, tryne på sykkelen og lære noe om smerte og fare, og om egne reelle kapasiteter? Hva med å gi ungene barndommen tilbake? Hadde ikke det vært en ide, dere?
