Hva er egentlig et politisk menneske, og bør et menneske drive med politikk? Ja, si det.
I antikken fantes det en type lærde mennesker, kalt sofistene. Deres kunst var retorikken. Det vil si at de var utrolig flinke til å ordlegge seg. Til å prate. Det var rene ordkunstnere. Hensikten var likevel at de skulle oppdra befolkningen. De var det greske samfunnets intellektuelle og lærere. Sokrates, den store greske filosof, kunne imidlertid ikke fordra sofistene. Han mente de var noen uforbederlige pratmakere og at veltalenhet ikke med nødvendighet ledet til innsikt. Naturlig nok tok sofistene dette ille opp.
Høres det kjent ut? Og det er altså flere tusen år siden.
Mange av våre toppolitikere har som kjent aldri gjort et arbeidsslag i sitt liv. Det kommer blant annet av måten de dyrkes frem på gjennom ungdomsorganisasjonene. Der blir de først medlem, de beste blir ledere, og derette en slags lysende politisk komet. Alt handler om evnen til å overbevise tilhøreren gjennom prat.
Her er ikke venstresiden bedre enn høyresiden. Arbeiderpartiet har nå en solid tradisjon for å dyrke frem den moderne sofist. Jens Stoltenberg for eksempel, har knapt kløpet sin hånd i det man tenker på som arbeid. Han ble leder i AUF, leder i arbeiderpartiet, statsminister og ja, historien hans kjenner vi. Hva er hans styrke? Han fikk gjennom partiet et durkdrevent nettverk å lene seg til og han lærte å prate. Han ledet samfunnet Norge i årevis, men vet han egentlig hva han ledet? En ny stjerne på retorikkens himmel er den nye lederen i unge høyre – Kristian Tonning Riise. Han fremstår i media med stor autoritet og han snakker overbevisende og skråsikkert om politiske løsninger som skal regulere tilværelsen for meg og deg. Men hva slags kunnskap behersker han utover det å prate?
I bygningsbransjen har man gjerne det man kaller en «bas». En bas er en leder som vet hvordan arbeidet med forskalingen skal utføres. Hvis forskalingssnekkeren får problemer kan basen rettlede. Han kan omså ta over hele arbeidet. Han kan ta jernbindertanga og vise deg akkurat hvordan armeringen skal bindes. Det er fordi han har inngående kjennskap til arbeidets art. Det kalles gjerne for fagkunnskap. Å bli ledet av en person som ikke har kunnskap om arbeidet er komplett idiotisk. Hva skal han fortelle deg? Han aner jo ikke hva arbeidet går ut på.
Likevel skoleres og forberedes den fremtidige yrkespolitikeren gjennom ungdomsorganisasjonene, som om kunnskap om arbeid kun er et spørsmål om retorikk. Bare de kan prate om arbeid og samfunn på en overbevisende måte er de såre fornøyd og de beste blir straks geniforklart av pressen. (Og hverandre) For akkurat som sofisten ble betalt og hadde som oppdrag å prate om samfunnet og rettlede menneskene i det, blir også Rikspolitikeren det. Som sofisten, gjelder det for politikeren å ha de beste argumentene, den mest utspekulerte tilnærmingen og forøvrig tale med slik kløkt og fantasi at tilhørereren blir målbundet ikke av kunnskap, men av ren retorikk.
Derfor kan politikeren, som aldri noensinne har arbeidet med et gammelt og skrøpelig menneske få hjemmehjelpen til å tro at hans løsninger for hennes arbeidsdag er til det aller beste både for henne og den gamle. Som om basen på byggeplassen er en kokk og aldri har satt opp en forskaling, men likevel skal vise deg hvordan du gjør det. Men du tror på det. Fordi han har overtalt deg. Fordi han har pratet hull i ditt hode, og kombinert med lavt stemmeleie og inngående blikk voldtatt din hjerne og i verste fall tappet ut innholdet med det samme, alt uten at du merket det minste lille stikk. Og redskapet var en bedøvende strøm av retorisk veltalenhet.
Man skal være forsiktig med å slå lokalpolitikeren i hardtkorn med Rikspolitikeren. Lokalpolitikeren er ofte en bonde eller en lærer som møter opp på kommunestyremøtet trøtt som en strømpe fordi han har en jobb ved siden. Lokalpolitikeren kan så bli hentet til rikspolitikken. Derfor kan man heller ikke her skjære alle over en kam. Det man imidlertid kan se med skepsis på er hvordan politikkens ledere rekrutteres gjennom ungdomsorganisasjonene. Hvordan dette systemet produserer den proffesjonelle yrkespolitiker på samme måte som det greske bysamfunnet i antikken holdt seg med de lærde sofister. En profesjonell retoriker, som blir betalt med en fet stortingslønn og diverse privilegier for til enhver tid å ha de beste, sleipeste, mest uangripelige såkalte argumentene, som til sist viser seg å være billige knep og rent lureri for å holde på posisjonene.
Man får altså til sist en skrupuløs gruppe av mennesker skolert i spissfindig tomsnakk, hvis største drivkraft er posisjon og makt fremfor menneskets beste i samfunnet. Ungdomsorganisasjonen blir således en vei til toppen for det ambisiøse mennesket fordi der dyrkes frem en elitistisk personlighetstype hvis egentlige mål er å bli en leder. En leder blottet for fagkunnskap om arbeid riktignok, men til gjengjeld væpnet til tennene med talekunstens bedøvende gaver.
Det er så man skulle ønske at mesteparten av dagens yrkespolitikere skal bli parkert på den samme historiske skraphaugen som antikkens sofister. At man skal komme til den erkjennelse at prat må ha et innhold som rent faktisk har en verdi. At man skal slippe å bli belært av en person hvis eneste bedrift er å gå gradene i en pratmakerorganisasjon for ungdom og at pratmakeren skal holdes til salongene fremfor å sulle rundt i regjeringskontorer og stortingssal som en annen skvaldrende høne, alt mens de legger planer for mitt og ditt liv.
God søndag.
